Lyd er hurtige variasjoner i lufttrykk, som brer seg som bølger med
en hastighet på 343 meter i sekundet (1235 km/t) ved romtemperatur.
Fra en punktformet lydkilde i rommet brer lyden seg utover i alle retninger,
slik at bølgefronten består av et stadig større kuleskall.
Arealet av et slikt kuleskall øker med kvadratet av radien i kula.
Dette betyr at lyden får
en stadig større luftflate å bevege, og siden det ikke tilføres
noe energi må det innebære at lydstyrken svekkes tilsvarende.
Derfor vil lydstyrken falle med kvadratet av avstanden.
Som vi ser er luft (eller en annen gass) nødvendig for at lyd skal kunne forplante seg. Det nytter lite å rope til hverandre på månen, og drønnene vi kan høre når romskip eksploderer i dårlige science-fiction-filmer er lite realistiske, selv om sjokkbølger fra ekspanderende gasser kanskje kan gi et svakt plopp.
Vanlige overflatebølger på vann er transversale, det vil si at bølgebevegelsen (opp og ned) går på tvers av utbredelsesretningen (bortover vannflaten). Lydbølger er derimot longitudinale, hvilket betyr at bølgevegelsen (fram og tilbake) går langs samme retning som utbredelsesretningen.
Vanligvis tegner vi likevel lydbølgene som om de var transversale. Vi får da en graf som kalles et oscillogram, der tiden går langs x-aksen og lufttrykket langs y-aksen. Grafen er normalisert slik at det "normale" lufttrykket kalles null. Oscillogrammer kan vises på en billedskjerm ved hjelp av et oscilloskop.