Digital lydbehandling kan virke som et spesielt og teknisk fagfelt. Hvorfor er det nødvendig for komponister og musikkvitere å kjenne til dette?
Med datamaskiner kan man syntetisere og omforme lyd ved hjelp av en lang rekke avanserte teknikker. Dette muliggjør produksjon av klanger som ville være umulige å frambringe på andre måter. Dessuten kan komponisten spesifisere lyden med det høyeste nivå av nøyaktighet og stringens, samtidig som det ved "uhell" og eksperimentering kan oppstå uventede og spennende lydbilder som kan anvendes i verket.
Disse mulighetene har gjort digital lydbehandling til et sentralt verktøy for samtidskomponister. "Computermusikk" er etterhvert en gammel (minst 50 år) og velfundert musikkgren med et stort repertoar. Ikke bare i komposisjon, men like mye for forståelse og analyse av denne musikken, kreves et godt grunnlag i den digitale lydbehandlingens begreper.
Digital lydbehandling er en viktig teknologi for musikologisk analyse. Folkemusikkvitere trenger f.eks. nøyaktige, publiserbare målinger av grunntonefrekvens, for å kunne studere intonasjon og mikrotonalitet. Nøyaktige målinger av starttidspunktene for enkeltnoter i innspilt lyd er viktige i studier av rytmikk. Med digital lydbehandling kan man produsere disse måltallene og mange andre (lydstyrke, støyinnhold, spektralt tyngdepunkt, spektral entropi etc.). Resultatet kan presenteres i tall eller grafikk, og behandles videre.
Med spektralanalyse kan man få et godt grafisk inntrykk av klang og dynamikk i kortere eller lengre musikkstykker. Foruten å være en god notasjonsform for elektroakustisk musikk, er spektralanalyser nyttige i analyse av instrumentalmusikk.
Foruten disse anvendelsene i samtidsmusikk og musikologi, står digital lydbehandling helt sentralt i kommersiell musikk. Ved siden av den opplagte bruken innen synthesizerteknologi etc., gjennomsyrer slike teknikker studioproduksjonen av all populærmusikk. Kunnskaper i digital lydbehandling er derfor nyttig for forståelse av dagens populærmusikk.