Om komposisjonen

I mai 1990 satt jeg ved Sognsvann i Oslo ved 5-tiden en morgen med to mikrofoner, båndopptaker og en pose smultringer. Jeg satte mikrofonene nær vannet, og meg selv et stykke unna. Etterpå satt jeg og kastet smultringbiter ned til mikrofonene mens båndet gikk.

Det er mange fugler ved Sognsvann, blant annet mange måker, siden Oslo er en havneby. Noen av disse kom for å få smultringer, og lyden fra vingene deres (pluss et par skrik) er det du hører nesten først i dette stykket. Men helt i begynnelsen hører du et lite dunk, og det dunket kommer fra en smultringbit som traff mikrofonen. Jeg har blitt glad i fuglelydene mine, og slikt blir det ofte musikk av.

Det er mange ting en komponist kan si om hvorfor musikken har blitt slik den er, og dette henger ofte sammen med forklaringen på hvordan lydene har blitt laget. Ideen med dette lille stykket er en reise hvor et eller annet skremmer opp fuglene, slik at de i flukten tar oss med til to forskjellige steder. Reisen begynner med de sireneliknende lydene som følger etter flaksingen. Det første stedet klinger åpent, og er fullt av spørsmål og svar. Når du hører fuglene igjen, tar de oss med til enda et nytt sted fullt av rytmer som går i hverandre. Rytmene er laget med en strengelyd fra datamaskinen og smultring-dunket jeg fortalte om innledningsvis. Rytmene forsvinner i det blå, og avløses av mange vindliknende lyder, samtidig som du kan høre vingeslagene fra fuglene som spilles med redusert hastighet. Fuglene har forandret seg, og stykket dør ut med at det hele løfter seg og "tar av".